Avsløring
Synspunktene og meningene som uttrykkes her tilhører utelukkende forfatteren og representerer ikke synspunktene til redaksjonen i crypto.news.
Innledning til DAOs
Mens kryptovaluta allerede har endret måten vi handler og investerer på, begynner den nå å utfordre måten vi organiserer oss på. Dette er essensen av desentraliserte autonome organisasjoner, eller DAOs. Faktisk er DAOs ikke et lite eksperiment; de har over 20 milliarder dollar i likvide eiendeler. Likevel eksisterer de knapt i øynene til de fleste rettssystemer.
Utfordringer med DAOs
Uten administrerende direktører, uten hovedkontor og uten anerkjent rettslig status passer ikke en DAO inn i de kategoriene som domstoler og regulatorer tradisjonelt har brukt for selskaper. Det virkelige problemet er at loven må tilpasse seg organisasjoner som ser helt annerledes ut enn de den ble bygget for å regulere.
Enkelt sagt, etter hvert som DAOs sprer seg, må rettssystemene tenke nytt om hva en «organisasjon» egentlig er, og om reell ansvarlighet kan eksistere når kode styrer.
Fordeler og svakheter ved DAOs
På sitt beste tilbyr DAOs åpenhet, hastighet og reelt kollektivt eierskap, slik at alle med en internettforbindelse kan delta, presentere en idé eller stemme. Dette fungerer fordi kode håndterer de grunnleggende prosessene, noe som gjør styring mye mer gjennomsiktig enn i et tradisjonelt selskap.
Som et resultat får man et system som senker barrierene for inngang og lar folk koordinere i stor skala uten ledere. Men de samme funksjonene som gjør DAOs effektive, avslører også en stor svakhet. Tokenholdere kan føle seg som eiere, men under loven er de det ikke.
Ansvarlighet og utfordringer
Med andre ord, uten en juridisk personlighet kan ikke DAOs signere kontrakter, betale skatter eller beskytte medlemmer mot personlig ansvar. Det dypere problemet er at når ingen er virkelig ansvarlig, blir «felleseierskap» en illusjon.
I praksis betyr dette at de høyeste eller rikeste stemmene, de med tid og ressurser til å delta, dominerer forslag, setter agendaen og sidelinerer det bredere fellesskapet. Videre, når deltakelse blir nominell, forsvinner løftet om kollektivt eierskap, innovasjonen bremser opp, og tilliten eroderes både innad i fellesskapet og utenfor.
Regulatoriske tiltak
Derfor må DAOs ta tak i reell ansvarlighet; ellers vil visjonen om åpen styring se åpen ut, men endre lite. De sentrale spørsmålene er om lovgiverne og utviklerne kan tette dette gapet, og om tradisjonelle enhetsinnpakninger løser problemet eller bare skaper nye avveininger.
For nå har de fleste DAOs forsøkt å bygge bro over det regulatoriske gapet ved å låne fra bedriftsverdenen. Noen registrerer seg som LLC-er, andre starter stiftelser, og noen få jurisdiksjoner, som Wyoming og Marshalløyene, lar DAOs registrere seg som sin egen type enhet.
Konsekvenser av juridiske innpakninger
Samlet sett hjelper disse tiltakene med å fikse det grunnleggende, ettersom en innpakning lar deg signere kontrakter, holde eiendeler og betale leverandører som ethvert selskap, men det kompliserer alt som følger. Juridiske innpakninger kolliderer ofte med on-chain regler, noe som lar fellesskapet velge mellom kode og overholdelse.
Dette valget forblir sjelden internt, fordi når team er spredt over jurisdiksjoner, faller den samme DAO plutselig under flere regulatorer, skattesystemer og til og med motstridende lovbestemte definisjoner av hva en DAO er.
Innovasjon og byråkrati
Alt dette resulterer i et juridisk lappeteppe som hever faste kostnader på tvers av jurisdiksjoner, skyver nøkkelbeslutninger off-chain til noen få signerer, og bremser til slutt adopsjonen, ettersom mindre team blir priset ut og brukere opplever mindre åpenhet.
Denne situasjonen stopper overholdelse innovasjon og gjør byråkrati til å definere tempoet for adopsjon. I en slik situasjon vil ikke løsningen komme automatisk.
Veien videre for DAOs
Fra der jeg står, hva DAOs trenger, er et regulatorisk rammeverk bygget for desentralisering. Så, hva nå? Etter min mening, hvis DAOs noen gang skal bli mer enn eksperimenter, må loven ta igjen.
Vi trenger et rammeverk bygget for desentralisering fra bunnen av, et institusjonelt stillas som holder DAOs åpne, men gjør dem ansvarlige. For meg er en praktisk løsning å tenke nytt om tillitsplikt for den digitale tidsalder.
Hver DAO utpeker en «digital tillitsmann», spesifikt en rolle satt i kode og anerkjent av loven. I så fall er det alltid noen ansvarlige når noe går galt, så tillit avhenger ikke bare av omdømme, men støttes av klart ansvar.
En annen løsning er en harmonisert basislinje på tvers av grenser eller en slags «DAO-pass». Dette ville legge ut minimumsstandarder for åpenhet, ansvarlig beskyttelse og tvisteløsning. Dermed ville prosjekter ikke måtte gjenoppbygge sin juridiske struktur hver gang de krysset inn i et nytt land.
Det er det virkelige veiskillet. Hvis loven ikke kan tilpasse seg, forblir DAOs et gråsoneredskap for innsidere. Men hvis regulatorer trår til, kan DAOs utvikle seg til det neste laget av den globale økonomien — åpen, grenseoverskridende og ansvarlig av design.
