Innledning
Følgende artikkel er et gjesteinnlegg og en mening fra Maksym Sakharov, medgründer og administrerende direktør i WeFi. Forrige måned foreslo Japans finansielle tjenesterbyrå en omfattende omklassifisering av kryptovalutaer, som ville innføre en flat skatt på 20 % på inntekter fra digitale eiendeler og bidra til å introdusere kryptovaluta-børsnoterte fond. I lang tid har landets progressive skattesystem pålagt avgifter på kryptogevinster med satser på opptil 55 %, noe mange mener gjør investering i kryptovaluta lite attraktivt.
Institusjonalisert treghet
Imidlertid er ikke dette den eneste hindringen på veien mot en potensiell Bitcoin ETF-godkjenning i Japan; det er ikke engang den mest presserende. Sent i fjor avviste statsminister Shigeru Ishiba tilsynelatende ideen om kryptovaluta-ETF-er, og stilte spørsmål ved om regjeringen burde fremme digitale eiendeler slik den gjør med tradisjonelle investeringer. Hans regjeringskoalisjon mistet sitt flertall i overhuset etter en hard kamp som så dem falle tre seter kort av de 50 som trengs for å opprettholde sin fordel. Likevel, selv om den politiske kontrollen henger i balanse – og Ishiba lover å bli uansett valgresultatet – har én ting vært konsekvent: Japans dypt forankrede forsiktighet.
Ishibas ubestemte holdning til ETF-godkjenninger er bare et symptom på en dypere sykdom. Landets regulatoriske refleks handler ikke bare om forbrukersikkerhet – det handler om en inngrodd kultur for overholdelse som motsetter seg risiko for enhver pris. Denne tankegangen, ikke den mye kritiserte 55 % kryptoskatt, er det som virkelig kveler innovasjon. Ironisk nok var Japan en gang foran naboene Sør-Korea og Hong Kong. Det anerkjente kryptovaluta som et betalingsmiddel tilbake i 2017 og bygde noe av verdens tidligste regulatoriske infrastruktur.
Videre, i andre kvartal av 2024, startet Metaplanet en bølge av Bitcoin-kjøp fra japanske børsnoterte selskaper, og samlet en kasse verdt nesten 2 milliarder dollar i BTC ved siste telling. Og det er ikke alt. Det har også blitt gjort fremskritt i utviklingen av stablecoins og infrastruktur for kryptovaluta-betalinger, med Sumitomo Mitsui som signerte en MoU med Ava Labs og Fireblocks i forberedelse til å utstede fiat-knyttede kryptovalutaer. Likevel, under disse tilsynelatende suksesshistoriene ligger en byråkratisk labyrint som dreper virksomheter. Under det nåværende rammeverket har små oppstartsbedrifter med drømmer om å tilby virtuelle eiendels tjenester funnet det vanskelig å oppfylle de strenge kravene, som inkluderer omfattende dokumentasjon, en lokal bankkonto, et Japan-basert compliance-team, og minst 10 millioner yen i kapital, blant annet.
Noen kan hevde at reglene er der for å beskytte brukerne, og det er gyldig. Men kunne det ikke vært en lykkelig balanse mellom forbrukerbeskyttelse og rom for innovasjon?
Det føles nesten som om FSA isolerer regulatorer fra byggherrer, med kontorister som designer regler uten å teste dem mot virkelige teknologiske begrensninger. Hvis skatter var den virkelige barrieren for Web3-innovasjon, ville FSA sine foreslåtte reformer utløse en boom.
Reformveikart
For å gå fra overholdelse til konkurranseevne, må Japan omprogrammere noen av sine langvarige tilnærminger. For det første må regjeringen avvikle forhåndsgodkjenningsmodellen og adoptere et raskere system som lar børser utgi tokens med etter-lanseringsrevisjoner. Her trenger tokens bare å oppfylle grunnleggende krav til offentliggjøring og sikkerhetsbekreftelse for å bli notert. Fullstendige regulatoriske og tekniske revisjoner kan deretter gjennomføres innen 30 dager etter lansering. På denne måten bevares investorbeskyttelse fortsatt gjennom håndhevelige revisjonsstraff og avnoteringsmyndighet, samtidig som noteringstider dramatisk reduseres.
Landets regulatorer må også lansere dynamiske sandkasser som kan bruke nullkunnskapsbevis for personvernsikre verifikasjoner. Det er også behov for statlig kapitalinnsprøytning. Japan kan opprette et FSA-matchet fond på 500 millioner dollar som direkte støtter Web3-oppstartsbedrifter som oppfyller sikkerhetsstandarder, og effektivt gi det litt innsats i spillet.
Til slutt, for å fremme samarbeid og riste av seg sin byråkratiske isolasjon, kan den finansielle regulatoren sette teknologigrunnleggere i sine rådgivende styrer. Dette ville gi den en førstehåndsinnsikt i bransjens smertepunkter, og tillate den å forme politikk med sluttbrukeren i tankene, i stedet for å være defensiv og opprettholde status quo.
Dette er ikke radikale krav. De er allerede standard i jurisdiksjonene som nå leder global kryptoadopsjon. Byggere ser på. Med populistiske partier som Sanseito som får fotfeste med «Japan først»-retorikk, skifter de politiske vindene. Hvis Ishibas koalisjon faller, kan en ny administrasjon innlede en mer innovasjonsvennlig æra. Men bare hvis Japans regulatorer vender seg bort fra sitt risikovillige DNA. Uten dette skiftet vil skattereformen være kosmetisk, ETF-er vil forbli i limbo, og Japans tidlige fordel innen kryptovaluta vil blekne inn i historien.
