Nøkkelpunkter
Libyas billige, subsidierte elektrisitet har gjort det lønnsomt å drive selv eldre, ineffektive Bitcoin-gruvere. På sitt høydepunkt er det anslått at Libya genererte rundt 0,6 % av den globale Bitcoin hash-raten. Gruvedrift opererer i en juridisk gråsone, med forbud mot import av maskinvare, men ingen klar lov som regulerer gruvedrift i seg selv. Myndighetene knytter nå ulovlige gruvegårder til strømbrudd og øker razziaer og straffesaker. I november 2025 ble ni personer som ble tatt for å drive Bitcoin-gruvere inne i en stålfabrikk i kystbyen Zliten, idømt tre års fengsel av libyske påtalemyndigheter. Retten beordret beslag av maskinene deres og at de ulovlig genererte profittene skulle tilbakeføres til staten, det siste i en rekke høyprofilerte razziaer som har feid fra Benghazi til Misrata og til og med fanget dusinvis av kinesiske statsborgere som drev industrielle gårder. Men disse nedslåingene retter seg mot en industri som, inntil nylig, de fleste utenforstående ikke engang visste eksisterte. I 2021, et land bedre kjent for oljeeksport og rullende strømbrudd, stod Libya for rundt 0,6 % av den globale Bitcoin hash-raten. Det plasserte det foran alle andre arabiske og afrikanske stater og til og med flere europeiske økonomier, ifølge estimater fra Cambridge Centre for Alternative Finance. Denne usannsynlige oppgangen ble drevet av billig, sterkt subsidiert elektrisitet og en lang periode med juridisk og institusjonell tvetydighet som tillot gruvearbeidere å spre seg raskere enn lovgiverne kunne reagere.
Økonomien bak «nesten gratis» elektrisitet
Libyas gruveboom begynner med et tall som ser nesten uvirkelig ut. Noen estimater setter landets strømpris til rundt $0,004 per kilowatt-time, blant de laveste i verden. Dette nivået er bare mulig fordi staten sterkt subsidierer drivstoff og holder tariffene kunstig lave, selv når nettet sliter med skader, tyveri og underinvestering. Fra et økonomisk perspektiv skaper slik prising en kraftig arbitrage for gruvearbeidere. De kjøper effektivt energi langt under dens reelle markedsverdi og konverterer den til Bitcoin. For gruvearbeidere endrer dette maskinvarelikningen fullstendig. I høy-kostnadsmarkeder har bare de nyeste, mest effektive ASIC-ene en sjanse til å forbli lønnsomme. I Libya kan til og med eldre generasjonsmaskiner som ville vært skrapmetall i Europa eller Nord-Amerika fortsatt generere en margin, så lenge de får subsidiert strøm. Dette gjør naturligvis landet attraktivt for utenlandske operatører som er villige til å sende inn brukte rigg og akseptere juridisk og politisk risiko.
Regionale analyser antyder at, på sitt høydepunkt rundt 2021, kan Bitcoin-gruvedrift i Libya ha konsumert omtrent 2 % av landets totale elektrisitetsproduksjon, omtrent 0,855 terawatt-timer (TWh) i året. I et rikt, stabilt nett kan dette nivået av forbruk være håndterbart. I Libya, hvor rullende strømbrudd allerede er en del av hverdagen, er det å omdirigere så mye subsidiert strøm til privatdrevne serverrom et alvorlig problem.
På det globale gruvekartet dominerer USA, Kina og Kasakhstan fortsatt i absolutt hash-rate, men Libyas andel skiller seg ut nettopp fordi den oppnås med en liten befolkning, skadet infrastruktur og billig elektrisitet.
Inne i Libyas underjordiske gruveboom
På bakken ser Libyas gruveboom ikke ut som et glinsende datasenter i Texas eller Kasakhstan. Rapporter fra Tripoli og Benghazi beskriver rader av importerte ASIC-er stappet inn i forlatte stål- og jernfabrikker, lagerbygninger og befestede anlegg, ofte i utkanten av byer eller i industrielle soner hvor tung elektrisitetsbruk ikke umiddelbart vekker oppmerksomhet. Tidslinjen for håndheving viser hvor raskt denne underjordiske økonomien har vokst. I 2018 erklærte Den sentrale banken i Libya virtuelle valutaer ulovlige å handle eller bruke, med henvisning til risiko for hvitvasking av penger og terrorfinansiering. Men innen 2021 anslo analytikere at Libya var ansvarlig for rundt 0,6 % av den globale Bitcoin hash-raten, den høyeste andelen i den arabiske verden og Afrika. Siden den gang har razziaer avdekket hvor dypt aktiviteten går. I april 2024 beslagla sikkerhetsstyrker i Benghazi mer enn 1 000 enheter fra et enkelt knutepunkt som antas å tjene omtrent $45 000 i måneden. Et år tidligere arresterte myndighetene 50 kinesiske statsborgere og beslagla angivelig rundt 100 000 enheter i en av kontinentets største kryptobusts. På slutten av 2025 sikret påtalemyndighetene tre års fengselsstraff mot ni personer som hadde gjort en Zliten stålfabrikk til en hemmelig gruvegård. Juridiske eksperter sitert i lokale medier sier at operatører satser på at de ekstremt lave strømprisene og fragmentert styring vil holde dem ett skritt foran. Selv om noen store gårder blir nedlagt, er tusenvis av mindre rigg spredt over hjem og verksteder langt vanskeligere å finne og utgjør samlet en betydelig belastning på nettet.
Forbudt, men ikke akkurat ulovlig
På papiret er Libya et land hvor Bitcoin ikke burde eksistere i det hele tatt. I 2018 utstedte Den sentrale banken i Libya (CBL) en offentlig advarsel om at «virtuelle valutaer som Bitcoin er ulovlige i Libya» og at alle som bruker eller handler dem ikke vil ha noen juridisk beskyttelse, med henvisning til risiko for hvitvasking av penger og terrorfinansiering. Syv år senere er det imidlertid fortsatt ingen dedikert lov som klart forbyr eller lisensierer kryptogruvedrift. Som juridisk ekspert Nadia Mohammed fortalte The New Arab, har libysk lov ikke eksplisitt kriminalisert gruvedrift i seg selv. I stedet blir gruvearbeidere vanligvis tiltalt for det som omgir det: ulovlig strømforbruk, import av forbudt utstyr eller bruk av inntektene til ulovlige formål. Staten har forsøkt å tette noen hull. Et dekret fra økonomidepartementet i 2022 forbyr import av gruvemaskinvare, men maskiner fortsetter å komme inn via grå og smugleruter. Landets lov om cyberkriminalitet går enda lenger ved å definere kryptovaluta som «en monetær verdi lagret på et elektronisk medium… ikke knyttet til en bankkonto,» og anerkjenner effektivt digitale eiendeler uten å angi om gruvedrift av dem er lovlig. Den tvetydigheten står i kontrast til regionale kolleger. Algerie har gått til en total kriminalisering av kryptobruk, handel og gruvedrift, mens Iran opererer med et lappeteppe av lisensiering og periodiske nedslåinger knyttet til subsidiert elektrisitet og strømbrudd. For Libya er resultatet klassisk reguleringsarbitrage. Aktiviteten er risikabel og misbilliget, men ikke klart forbudt, noe som gjør den ekstremt attraktiv for gruvearbeidere som er villige til å operere i skyggene.
Når gruvearbeidere og sykehus deler samme nett
Libyas Bitcoin-boom er koblet til det samme skjøre nettet som holder sykehus, skoler og hjem i drift, ofte bare så vidt. Før 2022 opplevde deler av landet strømbrudd som varte i opptil 18 timer om dagen, ettersom krigsskader, kabeltyveri og kronisk underinvestering etterlot etterspørselen langt foran pålitelig tilbud. I dette systemet tilfører ulovlige gruvegårder en konstant, energikrevende belastning. Estimater sitert av libyske tjenestemenn og regionale analytikere antyder at, på sitt høydepunkt, kan kryptogruvedrift ha konsumert omtrent 2 % av den nasjonale elektrisitetsproduksjonen, omtrent 0,855 TWh i året. The New Arab bemerker at dette er strøm som effektivt omdirigeres fra sykehus, skoler og vanlige husholdninger i et land hvor mange mennesker allerede er vant til å planlegge dagen sin rundt plutselige strømbrudd. Myndighetene har noen ganger satt iøynefallende tall på individuelle operasjoner, og hevdet at store gårder kan trekke 1 000-1 500 megawatt, tilsvarende etterspørselen fra flere mellomstore byer. Disse tallene kan være overdrevet, men de gjenspeiler en reell bekymring innen elektrisitetselskapet: «Alltid-på» gruvebelastninger kan oppheve nylige forbedringer og presse nettet tilbake mot rullende strømbrudd, spesielt om sommeren. Det er også en bredere ressursfortelling. Kommentatorer knytter kryptonedslåingen til en bredere energi- og vannkrise, hvor subsidiert drivstoff, ulovlige tilkoblinger og klimastress allerede belaster systemet. I lys av dette risikerer hver historie om hemmelige gårder som omdanner billig, subsidiert strøm til privat Bitcoin-inntekt å forsterke offentlig misnøye, spesielt når folk blir stående i mørket mens riggene fortsetter å kjøre.
Regulere, beskatte eller utrydde?
Libyske beslutningstakere er nå delt om hva de skal gjøre med en industri som åpenbart eksisterer, åpenbart forbruker offentlige ressurser, men teknisk sett lever i et juridisk vakuum. Økonomer sitert i lokale og regionale medier argumenterer for at staten bør slutte å late som om gruvedrift ikke eksisterer og i stedet lisensiere, måle og beskatte det. De peker på Dekret 333 fra økonomidepartementet, som forbød import av gruveutstyr, som bevis på at myndighetene allerede anerkjenner sektorens omfang og antyder at en regulert industri kan bringe inn utenlandsk valuta og skape arbeidsplasser for unge libyere. Banker og compliance-offiserer tar motsatt syn. For dem er gruvedrift for tett knyttet til strømtyveri, smugleruter og risiko for hvitvasking av penger til å bli trygt normalisert. Systemsjefen i Unity Bank har bedt om enda strengere regler fra Den sentrale banken, og advart om at den raskt voksende kryptobruk — anslått til 54 000 libyere, eller 1,3 % av befolkningen, som allerede har kryptovaluta i 2022 — overstiger eksisterende sikkerhetstiltak. Den debatten strekker seg utover Libya. I deler av Midtøsten, Afrika og Sentral-Asia ser den samme formelen ut til å dukke opp igjen og igjen: billig energi, svake institusjoner og en sulten gruveindustri. Analytikere ved CSIS og EMURGO Africa bemerker at uten troverdig regulering og realistisk energiprising kan gruvedrift forverre kraftkriser og komplisere forholdet til långivere som Det internasjonale pengefondet, selv om det ser ut som lett penger på papiret. For Libya er den virkelige testen om det kan gå fra ad hoc razziaer og importforbud til et klart valg: enten integrere gruvedrift i sin energistrategi og finansielle strategi eller stenge den ned på en måte som faktisk fungerer.
